Basiliskos

Bakgrunn

Basiliskos var bror av keiserinne Aelia Verina, hustru av keiser Leo I (457–474). Han forhold til keiseren gjorde det mulig for ham å skaffe seg en militær karriere som, etter mindre innledende suksess, ble avsluttet i 468 da han ledet den katastrofale bysantinske invasjonen av vandalenes land i Nord-Afrika, en av de største militære operasjoner i senantikken.

Keiser

Basiliskos greide å ta makten i 475 ved å utnytte den manglende folkelige populariteten til keiser Zenon, en «barbar» som etterfulgte keiser Leo I, og en sammensvergelse som var ledet av Verina som hadde tvunget Zenon til å flykte fra Konstantinopel. I løpet av Basiliskos' korte styre greide han gjøre kirken til sin fiende, og samtidig folket i Konstantinopel, ved å fremme monofysittisk kristologi og ikke den lære som var blitt godkjent ved konsilet i Kalkedon. Hans politikk med sikre seg makten ved å utnevne lojale menn i nøkkelroller skaffet ham mange fiender i keiserhoffet, blant annet hans søster Verina. Da Zenon forsøkte å ta tronen tilbake fant han bortimot ingen motstand og kunne reise i triumf inn i Konstantinopels gater. Der tok han Basiliskos og hans familie til fange, og fikk dem siden tatt av dage.

Kampen mellom Basiliskos og Zenon hindret antagelig at Østromerriket kunne hindre at Vestromerriket brøt sammen, noe som skjedde tidlig i september 476. Da herulenes høvding, Odovakar, avsatte den vestlige keiseren Romulus Augustus, og deretter sendte de keiserlige regala til Konstantinopel, hadde keiser Zenon akkurat fått makten og tronen tilbake, og han kunne bare utpeke Odovakar til dux av Italia. Således ble Vestromerriket avsluttet.