Skinker

Disse små til mellomstore øglene ligner på firfisler, men har glatte, skinnende skjell og ofte små, eller reduserte bein. Noen skinker mangler helt synlige lemmer. Fargen er som regel brun, grå eller svart, men noen arter har grønne eller blå tegninger på deler av kroppen. Halen er lang, og de fleste artene kan gi slipp på halen når en fiende angriper. Lår- eller preanalporer forekommer aldri. Et karakteristisk trekk ved skallen er at skinker har en mer eller mindre velutviklet sekundær gane. Dette bygningstrekket er hovedsakelig kjent fra pattedyr og krokodiller, og blant skjellkrypdyr er det ellers bare blindøgler som har en tilsvarende gane.

Nesten alle skinker er dagaktive, men de lever som regel et skjult liv, og blir ofte oversett. Omtrent 45 prosent av artene føder levende unger. Føden består for det meste av insekter, og andre dyr som de er i stand til å fange. Hos de største artene utgjør ofte planter en stor del av næringsinntaket.

De fleste skinker lever på bakken, eller er gravende. Mange ørkenarter er kjent for å svømme gjennom sand. Det finnes også trelevende arter, for eksempel kjempeskink, og semiakvatiske arter, som Amphiglossus astrolabi, Eulamprus quoyi og Tropidophorus grayi.

Skinkene finnes i varme områder på alle kontinenter, unntatt Antarktis. De kan krysse vide strekninger med åpent hav ved å seile på trestammer og lignende, og har klart å kolonisere mange oseaniske øyer, for eksempel hele Polynesia. Noen arter lever i temperert klima, som i Japan, Korea, Tasmania og New Zealand. I Nord-Amerika lever skinker nord til det sørlige Canada. Gruppen har oppstått i Afrika, men er også rikt utviklet i de tropiske delene av Asia, og i Australia. På den forholdsvis lille øya Ny-Caledonia finnes det minst 49 skinkarter. I Amerika er det derimot ikke noe stort mangfold av skinker, selv om de er vidt utbredt.

Blindøglene ble tidligere regnet som nære slektninger av skinkene, og en mente at blindøglene kanskje kunne stamme fra skinker. Genetiske undersøkelser viser derimot at det ikke er noe nært slektskap. Skinkene utgjør dermed en tydelig avgrenset monofyletisk gruppe, men systematikken innenfor gruppen er svært usikker.

Greer foreslo i 1970 å dele familien i fire underfamilier:

• Scincinae – en gruppe med opprinnelige trekk, blant annet slektene Eumeces, Brachymeles og Chalcides
• Lygosominae – den største gruppen med over 600 arter fra hele verden, omfatter blant annet slektene Egernia, Lygosoma, Mabuya, Sphenomorphus og Eugongylus
• Acontinae – gravende arter fra det sørlige Afrika, slektene Acontias, Acontophiops, Typhlosaurus, og eventuelt Microacontias
• Feylininae – den gravende slekten Feylinia fra det sentrale Afrika

Denne inndelingen er ikke generelt akseptert, og det finnes alternative forslag. Scincinae i Greers betydning er en parafyletisk gruppe, som inneholder stamfedrene til de andre tre underfamiliene. Det er nå vist at Acontinae er monofyletisk og søstergruppen til alle andre skinker. Genetiske data viser at Lygosominae og Scincinae ikke er monofyletiske, men i stedet danner Feylina og artene i Scincinae fra Afrika sør for Sahara en monofyletisk gruppe.

De kosmopolitiske slektene Eumeces, Lygosoma og Mabuya er nå splittet i mindre grupper. Den store slekten Sphenomorphus med 140 arter vil sannsynligvis også bli splittet i framtida.

Nye skinkarter blir fortsatt oppdaget. I 2009 ble det beskrevet 18 nye arter, og i 2010 ble resultatet 19.

I Europa finnes de fleste skinkene i middelhavsområdet, men johannesøgle går helt nord til Slovakia.

• Johannesøgle (Ablepharus kitaibelii)
• Italiensk kobberskink (Chalcides chalcides)
• Iberisk valseskink (Chalcides bedriagai)
• Flekket valseskink (Chalcides ocellatus)
• Vestlig kobberskink (Chalcides striatus)
• Berberskink (Eumeces schneideri)
• Sandskink (Ophiomorus punctatissimus)

I tillegg finnes det flere arter på den spanske og greske øyene som geografisk tilhører Afrika og Asia. Kanariøyene har fire endemiske arter av valseskinker (Chalcides). På øyene utenfor det sørvestlige Anatolia lever Trachylepis aurata, som også finnes på det asiatiske fastlandet.

• Apotekerskink (Scincus scincus)
• Blåtungeskinker (Tiliqua)
• Brilleskinker (Ablepharus)
• Emoia
• Eumeces
• Flerlinjet solskink (Eutropis multifasciata)
• Grønnblodskink (Prasinohaema virens)
• Hjelmhodeskinker (Tribolonotus)
• Ildskink (Lepidothyris fernandi)
• Kjempeskink (Corucia zebrata)
• Leiolopisma
• Lygosoma
• Mabuya
• Oligosoma
• Plestiodon
• Sandskinker (Ophiomorus)
• Sphenomorphus
• Trachylepis
• Typhlosaurus
• Valseskinker (Chalcides)

• R. Frislid (oversetter) (1987). A. Semb-Johansson, red. Amfibier og krypdyr, bind 10 i serien Verdens dyr. J.W. Cappelens Forlag as. ISBN 82-525-1914-8. [originalens tittel Reptiles and Amphibians i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford, 1986]
• M.N. Hutchinson (1993). «Family Scincidae». I C.G. Glasby, G.J.B. Ross og P.L. Beesley. Fauna of Australia Volume 2A Amphibia and Reptilia (PDF). AGPS Canberra. ISBN 978-0-644-32429-8.
• N. Arnold og D. Ovenden (2002). A Field Guide to the Reptiles and Amphibians of Britain and Europe (2 utg.). Collins. ISBN 978-0002199643.

• (en) skinker – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) skinker i Encyclopedia of Life
• (en) skinker i Global Biodiversity Information Facility
• (no) skinker hos Artsdatabanken
• (en) skinker hos Fauna Europaea
• (en) skinker hos Fossilworks
• (en) skinker hos ITIS
• (en) skinker hos NCBI
• (en) Kategori:Scincidae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Scincidae – detaljert informasjon på Wikispecies
• The Reptile Database - Scincidae
• Novelguide.com – Skinks (Scincidae)
• SriLankaReptile.com – Family Scincidae (Skinks)
• Tasmania Parks & Wildlife Service: Lizards of Tasmania Arkivert 15. mars 2011 hos Wayback Machine.