Seaborgium

Seaborgium ble offisielt oppdaget i juni 1974 av en amerikansk forskergruppe ledet av Albert Ghiorso i Lawrence Radiation Laboratory ved Berkeley-universitetet i California, USA. De rapporterte fremstillingen av isotopen ²⁶³Sg (med en halveringstid på ett sekund) ved å bombardere ²⁴⁹Cf (californium) med ¹⁸O (oksygen):

En annen forskergruppe ledet av Ken Gregorich bekreftet fremstillingsmetoden i 1994.

Forskerne bak oppdagelsen foreslo å oppkalle det nye grunnstoffet etter Glenn T. Seaborg, en av oppdagerne til flere av grunnstoffene i aktinoide-serien. Forslaget møtte motstand, og i den påfølgende debatten ga IUPAC stoffet det midlertidige navnet unnilhexium (kvasi-latinisering av tallene en-null-seks) med kjemisk symbol Unh. Uenigheten om navnevalg fortsatte for flere av de nyoppdagede grunnstoffene og ble ikke løst før i 1997 da et kompromiss ble inngått, og navnet seaborgium offisielt ble godkjent.

Seaborgium har også vært kalt eka-wolfram.

Seaborgium er et kunstig fremstilt transisjonsmetall. Svært lite er fremstilt, noe som gjør at de kjemiske og fysiske egenskapene for en stor del er ukjente. Basert på dets plass i periodesystemet antas det at det er et fast stoff med egenskaper som minner om wolframs.

Isotoper

Seaborgium har ingen stabile isotoper. Pr. 2018 er 11 isotoper kjent, og de mest stabile er ²⁷¹Sg med halveringstid 2,4 minutter, ²⁶⁶Sg med halveringstid 21 sekunder, og ²⁶⁵Sg med halveringstid 16,2 sekunder. De fleste av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon).

CAS-nummer 54038-81-2.

Seaborgium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier.

Det finnes pr. dags dato ingen bruksområder for seaborgium, bortsett fra forskningsformål.

• Universitetet i Oslo - kjemisk institutt: Seaborgium Besøkt 24. oktober 2018