Richard Nixon

Richard Milhous Nixon ble født den 9. januar 1913 i Yorba Linda i California, av Francis Nixon og Hannah Milhous, morens slekt nedstammet fra en tysk familie med navnet Milhausen. Foreldrene var begge strengt religiøse kvekere, og i hele sitt voksne liv omtalte Nixon moren sin som en kvekerengel. Han hadde fem brødre, hvorav to døde av tuberkulose i ung alder. Nixon har senere uttalt at disse erfaringene bidro til et sterkt konkurranseinstinkt og et ønske om å gjøre foreldrene stolte. Til tross for oppfordringer om å søke stipend ved Yale og Harvard gjorde familiens økonomiske situasjon og broren Harolds sykdom at han måtte studere ved Whittier College.

Nixon gikk på Fullerton High School 1926–1928 og begynte deretter sine jusstudier ved Whittier College der han gikk ut som nummer to i sitt årskull i 1934. Han fikk deretter fullt stipend ved Duke-universitetet hvor han fikk sin grad som nummer tre i sin klasse. Han tjenestegjorde som logistikkoffiser i den amerikanske marinen under andre verdenskrig. Der ble han for øvrig kjent som «Nick» og gjorde store penger på poker, som han brukte til å finansiere sin første valgkamp til Kongressen. Her møtte han, og ble god venn med, sin fremtidige utenriksminister William Pierce Rogers.

Kongressmann og visepresident

Gjennom faren ble Nixon tidlig interessert i politikk. Ved Whittier utmerket Nixon seg som en ivrig studentpolitiker, både beundret og fryktet som en dyktig og kompromissløs debattant. Da den eksklusive Franklin-clubben ved Whittier College avslo Nixons søknad om medlemskap, responderte han ved å organisere den konkurrerende foreningen The Orthogonians, som bestod av studenter fra enklere kår. Dette har blitt tolket som et tidlig uttrykk for en politisk stil der Nixon appellerte til velgere som oppfattet seg som oversett av etablerte eliter, senere omtalt som «the silent majority». Flere historikere har pekt på at Nixon gjennom hele karrieren kombinerte sterk politisk selvtillit med en dyp mistillit til politiske motstandere og samfunnseliter. Nixon ble utdannet jurist fra Duke Law School som tredje beste student på sitt kull og søkte uten suksess om å bli ansatt i FBI eller et velrenommert advokatfirma på østkysten. Etter å ha returnert til California møtte han læreren Thelma Catherine «Pat» Ryan gjennom et lokalt amatørteater, og de giftet seg i 1940.

Åtte måneder etter angrepet på Pearl Harbor i 1942 ble Nixon innrullert i den amerikanske marinen, hvor han tjenestegjorde i logistikken i Stillehavet under andre verdenskrig.bestemte Nixon seg for første gang å prøve seg i politikken da han ble tilbudt å stille som kandidat for det Republikanske partiet i Representantenes hus i 1946. Han vant sin første valgkamp mot Jerry Voorhis og sikret seg den 12. kretsen i California og gikk dermed inn i USAs 80. kongress høsten 1946. En annen fersk representant i denne Kongressen var John F. Kennedy fra Massachusetts. De to fremtidige presidentene satt i samme kongresskomité og var ifølge Nixon selv «for forskjellige av bakgrunn, perspektiv og temperament til å bli nære venner».

Han ble raskt kjent som en arrig antikommunist og klatret raskt gradene i Det republikanske partiet i Kongressen. Etter bare én periode i Representantenes hus ble han i 1950 valgt til senator, også denne gangen for sin hjemstat California. Som medlem av Representantenes hus (1947–1951) og senere som senator (1951–1953) ble Nixon nasjonalt kjent gjennom sitt arbeid i Komiteen for uamerikansk virksomhet (HUAC). Han spilte en nøkkelrolle i avsløringen av den formodede sovjetiske spionen Alger Hiss i 1948. Nixon etablerte seg i denne perioden som en av Det republikanske partiets fremste antikommunister og viste betydelig politisk sympati for McCarthys kampanjer, selv om de to representerte ulike politiske stiler.

I 1952, etter en lang og til tider vanskelig valgkamp der han ble kjent for den såkalte Checkers-talen, ble Richard Nixon valgt til visepresident som kandidat sammen med tidligere krigshelt og general Dwight David Eisenhower. Sammen med Eisenhower omdefinerte på mange måter Nixon visepresidentens rolle i amerikansk politikk. Tidligere hadde dette stort sett vært et seremonielt verv, der den viktigste rollen rett og slett bare var å være klar til å ta over dersom presidenten skulle bli syk eller dø. Nixon selv tjenestegjorde som president tre ganger i 1955, 56 og 57, da Eisenhower var syk. Som visepresident reiste Nixon mye både innenlands og i utlandet. Han hadde lengre offisielle turer i Asia og Europa. Han besøkte også Moskva i 1959, der han hadde en impromptu debatt med den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov på en vareutstilling. Dette ble kjent som den såkalte kjøkken-debatten. Nixon var den første som brukte visepresidentrollen som et springbrett for å vinne makten i Det hvite hus. Gjennom å utnytte medieeksponering, reisevirksomhet og et utstrakt kontaktnett bygde han opp sitt image og sin base for støtte for å forberede seg til å stille som presidentkandidat.

1960–1968, presidentkandidat og sivilt liv

Nixon ble nominert som presidentkandidat for Republikanerne og stilte i valget i 1960 mot Demokratenes John F. Kennedy.

Nixon tapte valget med knapp margin etter en kontroversiell stemmetelling i Chicago, Illinois. Etter valgnederlaget vendte Nixon tilbake til California, hvor han stilte som kandidat ved guvernørvalget i 1962. Valgnatten 7. november endte med Nixons såkalte siste tale, der han anklaget aviser, TV og radiostasjoner i California for å være for liberale, og direkte anti-Nixon. Han erklærte at de nå ikke lenger ville ha «Dick Nixon å sparke rundt», og sa offentlig at han aldri ville stille til valg for noe offentlig verv igjen.

Han tok med seg sin familie til New York, der han fikk jobb ved et advokatfirma. Han prosederte én sak for Høyesterett i løpet av sin tid som advokat.^{[trenger referanse]}

Han bestemte seg for ikke å søke nominasjon til valget i 1964, der Barry Goldwater led et av Republikanernes største valgnederlag gjennom tidene mot Lyndon B. Johnson.

President 1969–1974

Utdypende artikkel: Vietnamkrigen

Nixon vant presidentvalget i 1968 over Hubert H. Humphrey og ble gjenvalgt med 61 prosent av stemmene i 1972. Presidentperioden omfattet viktige endringer i amerikansk utenriks- og økonomisk politikk, men endte med Watergate-skandalen og hans avgang i 1974. Nixon brukte denne gangen noe sterkere virkemidler enn tidligere på 60-tallet, med appell til patriotisme i den pågående Vietnamkrigen.

Nixon-sjokket og økonomisk politikk

På det økonomiske området brøt Nixon med tradisjonell republikansk ortodoksi. For å bekjempe inflasjonen innførte han i 1971 midlertidig pris- og lønnskontroll. Samme år suspenderte han dollarens gullinnløselighet, noe som innebar et brudd med Bretton Woods-systemet. Beslutningen, ofte omtalt som «Nixon-sjokket», innledet overgangen til dagens internasjonale valutasystem.^{[trenger referanse]}

Miljøpolitikk

Til tross for sitt konservative omdømme bidro Nixon til framveksten av moderne amerikansk miljøpolitikk gjennom opprettelsen av Environmental Protection Agency ( EPA) og vedtakelsen av lover som Clean Air Act og National Environmental Policy Act.

Utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen, Kina og Vietnam

Utenrikspolitisk ble det i Nixons presidenttid tatt en rekke overraskende initiativ. Dels gjaldt dette Sovjetunionen, der Nixon ble kjent for sin «détente»-politikk (avspenning), som gikk ut på å normalisere forholdet til Sovjetunionen i håp om å redusere spenningen mellom supermaktene. Avspenningspolitikken ble videreført under Gerald Fords regjering, hvor Kissinger fortsatte som utenriksminister. Særlig gjalt dette imilertid forholdet til Folkerepublikken Kina – som Nixon besøkte personlig i februar 1972 og undertegnet det såkalte Shanghai-kommunikeet sammen med den kinesiske ledelsen. Med dette bante han veien for en gradvis normalisering av forholdet USA–Kina under den kalde krigen. Folkerepublikken Kina ble endelig formelt anerkjent av USA under president Jimmy Carter i januar 1979.

Den amerikanske krigføringen i Indokina under Vietnamkrigen ble imidlertid en belastning for Nixon personlig og for forholdet mellom USA og deres allierte. Nixons løsning på Vietnamkrisen var en såkalt vietnamisering av konflikten; prinsippet for dette ble kjent som Nixon-doktrinen. Nixon-administrasjonens arbeid for å avslutte Vietnamkrigen kulminerte i Paris-avtalene i 1973. Forhandlingene ble ledet av Nixons sikkerhetsrådgiver og senere utenriksminister Henry Kissinger og selv ikke andre høytstående regjeringsmedlemmer som utenriksminister William P. Rogers eller Kongressen ble informert om denne beslutningen. Kissinger mottok samme år Nobels fredspris sammen med den nordvietnamesiske forhandleren Lê Đức som imidlertid avslo prisen. Alle amerikanske styrker var ute av Vietnam i 1973.

Watergate

Nixons overveldende gjenvalg i 1972 ble overskygget av Watergate-saken. Etter innbruddet i Det demokratiske partiets hovedkvarter i Watergate-bygningen forsøkte medlemmer av administrasjonen å skjule forbindelsene til presidentens gjenvalgskampanje. Etterforskningen avdekket at Nixon selv hadde deltatt i forsøkene på å dekke over saken, og de hemmelige lydopptakene fra Det hvite hus utløste en konstitusjonell krise som til slutt tvang ham til å trekke seg og Nixon kunngjorde 8. august 1974 at han ville trekke seg som president. Han gikk formelt av dagen etter og ble senere benådet av etterfølgeren Gerald Ford.

Nixons ettermæle har vist seg vanskelig å vurdere nettopp fordi det er preget av en rekke paradokser. Historikere har fremhevet åpningen mot Kina, avspenningspolitikken overfor Sovjetunionen, avslutningen av USAs direkte engasjement i Vietnam, opphevelsen av dollarens gullinnløselighet og bidrag til amerikansk miljøpolitikk som viktige deler av hans arv. Samtidig overskygger Watergate-skandalen mange av disse prestasjonene. Antikommunisten som åpnet Kina, republikaneren som innførte pris- og lønnskontroll og presidenten som styrket miljøforvaltningen er blant paradoksene som har gjort Nixon til en av de mest omdiskuterte skikkelsene i amerikansk politikk.

Frost/Nixon-intervjuene i 1977 bidro til å rehabilitere Nixons offentlige omdømme og dannet senere grunnlaget for teaterstykket og filmen Frost/Nixon fra 2008. Nixon har også vært sentral i amerikansk populærkultur gjennom blant annet All the President's Men fra 1976 og Oliver Stones Nixon fra 1995

• Stephen Ambrose; Nixon: the Triumph of a Politician
• Richard Reeves; Nixon: Alone in the White House
• Richard Nixon; RN: the Memoirs of Richard Nixon

• Nixon (1995), en semibiografisk film av Oliver Stone med Anthony Hopkins i hovedrollen.
• Our Nixon (2013), dokumentarfilm som bygger på super 8-opptak hans nærmeste medarbeidere hadde gjort, og intervjuer.
• Nixon in China (1987), opera av John Adams med libretto av Alice Goodman som bygger på Nixons kinabesøk i 1972.

• (en) Richard Nixon – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Richard Nixon – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Richard Nixon på Internet Movie Database
• (en) Richard Nixon hos Rotten Tomatoes
• (en) Richard Nixon hos The Movie Database
• (en) Richard Nixon på Apple Music
• (en) Richard Nixon på Discogs
• (en) Richard Nixon på MusicBrainz
• (en) Richard Nixon hos Amerikas forente staters kongress’ biografiske kartotek
• (en) Richard Nixon hos American National Biography
• (en) Richard Nixon hos The Peerage