James Franck (født 26. august 1882 i Hamburg i Det tyske keiserrike, død 21. mai 1964 i Göttingen i Vest-Tyskland) var en tysk-født fysiker. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med Gustav Hertz «for deres oppdagelse av lovene som regulerer virkningen av et elektron på et atom». Høreapparatet representerte en praktisk anvendelse av de forskningsresultater Franck fikk Nobelprisen for.
Franck studerte i Heidelberg og Berlin (under Paul Drude og Heinrich Rubens), og ble belønnet med en doktorgrad i 1906. I 1911 ble han dosent i fysikk i Berlin, i 1918 medlem av Kaiser-Wilhelms-Institut für physikalische Chemie, og i 1920 professor i eksperimentell fysikk ved Universitetet i Göttingen. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 flyttet han til USA etter ett års opphold hos Niels Bohr i København, og ble der en del av Manhattanprosjektet.
Francks mange arbeider innen atomfysikken omfattet blant annet undersøkelser rundt de spenningene som kreves for ioniseringen av hydrogenmolekylet, sammen med Gustav Hertz i 1913. De omfattet også de atomene som gjennom elektronstøt fremkalte modifikasjonene som vises gjennom fluorescensspektre.
Franck hadde jødisk familiebakgrunn og fikk etter maktovertakelsen i 1933 unntak fra nazistenes raselover på grunn av sine militære meritter. Han gikk av i protest og uttrykte offentlig sin motstand mot lover som behandlet som han en utlending i sitt eget land. Han reiste til USA etter et års opphold i København.
Eksterne lenker
- (en) Nobelprisen i fysikk 1925 hos Nobelprize.org
- (en) James Franck hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1925
