Jøder, eller jødiske folk, er medlemmer av religionen jødedom og/eller medlemmer av en folkegruppe som nedstammer fra israelittene, og som i utgangspunktet praktiserer religionen jødedom.
I sin tilsynelatende motsetning mellom en klar etnisk/kulturell definisjon på den ene siden og relativt stor geografisk spredning og lokal variasjon i språk og kultur og genetikk på den andre, er problemene med en klar definisjon av jøder som etnisk gruppe ikke ulike de tilsvarende problemene med definisjonen av sigøynere som folkegruppe.
En jøde som ikke tror og som ikke følger religiøs praksis kan omtales som en sekulær jøde. På lignende måte finnes også kristne jøder.
Legal definisjon av jøde etter halakhá
Etter rabbanittisk-jødisk religiøs lov (se Halakhá) er en person definert som jøde dersom hen:
- er født av jødisk mor.
- har konvertert til jødedommen. I motsetning til kristendommen og islam, preges jødedommen i dag av en skeptisk innstilling til misjon.[trenger referanse] Konverteringsprosessen er derfor, særlig i askenasisk ortodoks jødedom ofte både krevende og komplisert.
Noen andre jødiske grupper regner farsarven som avgjørende for om noen er jødisk. I de moderne rabbanittisk-jødiske retningene reformjødedom og rekonstruksjonistisk jødedom godtar mange rabbinere noen som jødisk enten de har jødisk mor eller far, så lenge de har fått en jødisk oppdragelse.
Prester og levitter
Ifølge Bibelen var israelsfolket opprinnelig inndelt i tolv stammer. Dette stammesystemet brøt i hovedsak sammen for over 2000 år siden, med unntak av Levi (levittene), med sin undergruppe kohanim (prester). Disse to gruppene har fremdeles sine spesifikke roller i synagogen – noe som kan ha vært med på å holde oppe deres identitet. Stammetilknytning blir, i motsetning til det å være jøde, arvet på farssiden.
Konvertering
Det jødiske synet på misjon og konvertering har variert mye gjennom historien, og det varierer også mye mellom ulike jødiske grupper. I askenasisk ortodoks jødedom er hovedsynet at misjon er ulovlig og at konvertering bør være en lang prosess med høye krav. Andre retninger av jødedommen har for det meste mer toleranse for misjon og en noe enklere konverteringsprosess – noe som fører med seg at ikke-ortodokse konverteringer ofte ikke blir godtatt av ortodokse rabbinere.
Etnisk inndeling
Viktige etniske undergrupper av jøder inkluderer de relativt nært beslektede sefardiske, italienske og askenasiske jødene, og i tillegg mange undergrupper av mizrahiske jøder. Grupper som skiller seg sterkere ut inkluderer blant annet Beta Israel fra Etiopia og bené Israel fra India.
Språk
I de fleste jødiske gruppene er hebraisk det grunnleggende språket for kulturelt sammenbindende religiøse ritualer, inkludert livssyklusritualer. De tradisjonelt sett viktigste unntakene er Beta Israel og bené Israel, som hadde mistet hebraisk som språk en gang før nyere tid. Viktige språk med halvsakral status inkluderer arameisk i de fleste jødiske gruppene, og lokalt også språk som jødearabisk, spansk, jødespansk, portugisisk, gresk og jiddisch.
Morsmål har tradisjonelt vært et av de ovennevnte språkene eller andre lokale språk i området der en bodde. I Egypt gikk jødene i middelalderen gått over til å snakke og skrive arabisk, men skrev arabisk med hebraiske bokstaver. Til forskjell fra muslimer i Egypt fulgte ikke jødene den klassiske arabisk i Koranen, men skrev et mer talenært arabisk. Før den arabisk-islamske ekspansjonen snakket trolig jødene i Egypt koptisk eller annet gammel-egyptisk språk.
Blant askenasiske jøder har jiddisch vært morsmål siden middelalderen, og selv om tallet på jøder med jiddisch morsmål er sterkt redusert i vår tid, har språket fremdeles bred appell som kulturelt ikon blant askenasiske jøder – særlig i Europa og Nord-Amerika.
Hebraisk gikk av bruk som morsmål en gang rundt begynnelsen av den moderne tidsregningen, men var gjennomgående brukt i religiøs sammenheng ved siden av arameisk og etter hvert arabisk. Fra rundt 1000-tallet av ble hebraisk brukt i økende grad for dikting, jødisk teologi, filosofi og vitenskap.
Som muntlig spontanspråk har hebraisk vært i bruk i varierende grad i handel, jødisk utdanning og internasjonalt samkvem mer eller mindre kontinuerlig. I Éres Jisraél (det historiske Israel, deler av det historiske landskapet Palestina) har hebraisk vært mye i bruk (ved siden av arabisk og jødespansk) blant sefardiske og mizrahiske jøder siden slutten av 1400-tallet.
Hebraisk som morsmål ble gjeninnført av hovedsakleg askenasiske jøder med grunnlag i lokal sefardisk daglig uttale sist på 1800-tallet.
Matkultur
Bosetning
| USA | 6 000 000 |
| Israel | 5 000 000 |
| Russland | trolig 750 000 |
| Frankrike | 600 000 |
| Ukraina | 500 000 |
| Canada | 350 000 |
| Storbritannia | 250 000 |
| Argentina | 250 000 |
| Tyskland | 220 000 |
| Brasil | 120 000 |
| Australia | 110 000 |
| Ungarn | 100 000 |
| Sør-Afrika | 95 000 |
| Italia | 29 000 |
| Tyrkia | 23 000 |
| Iran | 20 000 |
Kjente jøder
Filosofen Hannah Arendt, som hadde et nært forhold til Martin Heidegger, fokuserte etter hvert hele sin filosofi mot fremmedgjøring og manglende identitet, som jødene opplever som følge av antisemittisme.
Jøder i Norge
Utdypende artikkel: Jøder i Norge
I hovedtrekk har askenasiske jøder vært nektet innreise og bosetning i Norge fra 1600-tallet og frem til 1814, med enkelte perioder der innreise (men ikke bosetning) lot seg gjøre med leidebrev. Sefardiske jøder hadde for det meste innreise- og bosetningsrett før 1814, men svært få benyttet seg av dette.
Fra 1814 av var det totalt innreiseforbud for alle jøder, Grunnlovens paragraf 2, den såkalte jødeparagrafen, forbød jøder adgang til riket. Sefardiske jøder fikk bekreftet den tidligere innreise- og bosetningsretten av den norske høyesterett i 1844, men askenasiske jøder fikk ikke innreiserett igjen før grunnlovsendringen i 1851.
I 1892 ble en synagogen i Calmeyers gate i Oslo opprettet, og noe senere en synagoge i St. Jørgensveita i Trondheim. På første halvdel av 1900-tallet var det også mindre jødiske samfunn i byer som Bergen, Drammen og Kristiansund, men disse ble stort sett lagt øde under andre verdenskrig med det nasjonalsosialistiske Tysklands deportasjon av norske jøder i 1942 til Auschwitz og andre dødsleirer. I okkuperte land som Norge, brukte nazistene ofte lokale myndigheter til å arrestere og bistå ved deportasjonene. Blant annet har Julius Paltiel, en norsk, profilert tidligere Auschwitz-innsatt, uttalt at han og hans familie ble arrestert av vanlig norsk politi.
I dag bor det knapt 2 000 jøder i Norge, de fleste i Oslo eller Trondheim hvor det er organiserte jødiske menigheter. I 1999 ble jøder offisielt definert som nasjonal minoritet i Norge i forbindelse med at Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Kjente norske jøder er Tutte Lemkow, Mona Levin, Julius Paltiel, Berthold Grünfeld og Jo Benkow. Benkow skrev boken Fra synagogen til Løvebakken (1985).
