factograf
NO

tysk lege og forsker

Emil Adolf von Behring

Emil Adolf von Behring
All data from the card 13
Født
Emil Adolf Behring15. mars 1854Ławice (Kreis Rosenberg in Westpreußen, Vest-Preussen)
Død
31. mars 1917 (63 år)Marburg (Provinsen Hessen-Nassau)
Beskjeftigelse
Immunolog, lege, sakprosaforfatter, universitetslærer, fysiolog, bakteriolog, forsker
Akademisk grad
Ph.d.
Utdannet ved
Humboldt-Universität zu Berlin
Doktorgrads-veileder
Robert KochShibasaburo Kitasato
Ektefelle
Else von Behring (1896–ukjent; bryllupssted: Berlin)
Nasjonalitet
Det tyske riket (1871–)Kongeriket Preussen
Gravlagt
Behring-Mausoleum
Medlem av
Akademie gemeinnütziger Wissenschaften American Academy of Arts and Sciences Pépinière-Corps Corps Guestphalia et Suevoborussia Marburg Marburger Burschenschaft Germania
Arbeidssted
Philipps-Universität MarburgMartin-Luther-Universität Halle-WittenbergCharité
Fagfelt
FysiologiImmunologi
Kjent for
Difterivaksine

Emil Adolf von Behring (født 15. mars 1854 i Hansdorf - nå Ławice i Polen - i Preussen, død 31. mars 1917 i Marburg i Hessen-Nassau) var en tysk lege. Han ble som førstemann tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1901 for sin forskning om serumterapi, særlig mot difteri.

Liv og virke

Villa Behring på Capri (det rødbrune huset)
Villa Behring på Capri (det rødbrune huset)
Behrings mausoleum i Marburg
Behrings mausoleum i Marburg
2 images

Bakgrunn

Behring var sønn av læreren Georg August Behring (1819–1886) og hans annen hustru Augustine Zech (1828–1892). Han gymnasskolegang ble muliggjort av en prøyssisk statsstipend.[trenger referanse] Behring studerte mellom 1874 og 1878 medisin ved Akademie für das militärärztliche Bildungswesen i Berlin.

Karriere

Han var hovedsakelig militærlege. Etter å ha jobbet som assistent under Robert Koch fikk Behring tittelen professor i 1893 og ble kort tid etter utnevnt til professor i hygiene i Halle. Han ble deretter professor for hygienelære på det medisinske fakultet ved Universitetet i Marburg. I denne stillingen arbeidet han resten av sitt yrkesliv.

Behring og farmakologen Hans Horst Meyer hadde sine respektive laboratorier i samme bygning, og Behring stimulerte Meyers interesse for hvordan tetanustoksinet fungerte.

Behring oppdaget at organismen kan danne motgift mot bakteriegifter. Hans oppdagelser var grunnlaget for immunitetslæren og de i dag viktige behandlingene med vaksine og antiserum.[trenger referanse] De ledet også til fremstillingen av antidifteriserum, der de første forsøkene på mennesker fant sted mot slutten av 1891.[trenger referanse]

Hans Nobelpris befinner seg nå i Genève der den er på utstilling hos Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmånebevegelsen.

Privatliv

I desember 1896 giftet Behring seg med en 18-årige Else Spinola, datter av Bernhard Spinola, direktøren ved Charitésykehuset i Berlin, og en jødiskfødt mor som konverterte til kristendommen da hun giftet seg.. Behring og Spinola fikk seks sønner. De hadde bryllupsferien sin på Capri i 1897, hvor Behring eide et feriehus. I 1909 til 1911 bodde den russiske forfatteren Maksim Gorkij i feriehuset.

Behring døde i Marburg i Hessen-Nassau den 31. mars 1917.

Publikasjoner

Behring skrev og ga ut en rekke publikasjoner.

  • Die praktischen Ziele der Blutserumtherapie (1892)
  • Das Tetanusheilserum (1892)
  • Die Geschichte der Diphtherie (1893)
  • Bekämpfung der Infektionskrankheiten (1894)
  • Allgemeine Therapie der Infektionskrankheiten (1900).
  • Beiträge zur experimentellen Therapie (1906)
  • E. v. Behring's Gesammelte Abhandlungen (1915) Digital versjon hos University and State Library Düsseldorf

Eksterne lenker

  • (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901 hos Nobelprize.org
  • (en) Emil Adolf von Behring hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1901

Read next

In 85 languages

Text from Wikipedia, CC BY-SA 4.0 · Source article