Postbonde

Ordningen med postbønder har røtter tilbake til 1647, og ble en statlig ordning fra 1719. En postbonde skulle overta post levert av forrige postbonde på ruten, og besørge den til nestemann i rekken. Til gjengjeld var han fritatt for utskrivning til militærtjeneste, skyssferd, innkvartering m.v.; likeså drengene hans etter å ha gjort tjeneste som «postdreng» i 7 år. Denne siste avtalen ble ofte brutt, og postdrengene likevel innrullert. I 1712 ble postdrengen Nils Andersson Eimstad innkalt til hæren. Postbonden hans, Villum Eide, og de andre postbøndene på Evanger-traktene sendte søknad til stiftsbefalingsmannen der de viste til løftet om fritak, og navnga flere i soldatlægden som kunne innkalles i stedet for Eimstad. Men avslaget ble stående, med tilføyelse om at postbonden heller kunne få tildelt en ekstra postdreng. En forordning i 1720 var mer diffus om fritaket, og først i 1735 ble det slått utvetydig fast at postdrenger alltid var fritatt for militærtjeneste.

At posten skulle frem, var på 1800-tallet en viktig begrunnelse for å bygge veier, og mange steder ble hovedveien gjennom bygdene omtalt som «postveien» også i nyere tid. Postruter ble opprettet for rutene Christiania–København, Christiania–Bergen og Christiania–Trondhjem. Senere kom ruten Christiania–Christiansand–Stavanger. De første hovedveiene som ble bygd i Norge hadde posttransport som sin viktigste funksjon.

Noen steder, blant annet i Nordhordland og på Voss, fikk postbønder en liten godtgjørelse. I fogdens regnskap har postbønder kvittert for lønn for 1696 og 1697 med 2 riksdaler og 4 mark i året.

På den tiden klaget stattholderen over at posten var forsinket. Til vanlig tok den 7-8 dager mellom Christiania og Bergen. I 1735 gjorde postmesteren i Bergen oppmerksom på at ruten fra Tysse til Bolstadøyri var «meget slem over fjellklipper og av lengde 2 mil» - særlig om vinteren. Østover fra Evanger kunne en ikke alltid ta seg frem til vanns, men måtte ta ruten til lands, «over et øyensynlig livsfarlig fjell».

Posten gikk fra starten av en gang i uken, dette ble utvidet til to ganger ukentlig fra 1804–05, med et avbrudd rundt 1814. I 1871 var postgangen slik på Voss: Fra Bergen til Kristiania: Søndag og torsdag middag, innlevering lørdag kl 17-19 og torsdag formiddag kl 9-11. Post i retning Bergen: Avgang tirsdag morgen og torsdag kveld over Hardanger, og lørdag ettermiddag over Evanger.

Oppdraget som postbonde var krevende, og det ble holdt mange «postforhør» om noe sviktet. I 1831 ble det holdt slikt forhør på Vossevangen fordi posten fra Kristiania 12. september ble oppholdt 25 minutter på skysstasjonen Rogne. Forklaringen var at postkjerren gikk i stykker, og tiden for knapp til å få den reparert. Posten ble da lastet på en kløvhest, og postdrengen stod fast på at posten ikke drøyet lenger på Rogne enn den tiden det tok ham å legge seletøy på hesten.

På 1800-tallet falt byrdene som postbønder var fritatt for, gradvis bort, og oppdraget ble dermed mindre fordelaktig. I stedet krevde postbøndene å få bedre betalt om de skulle påta seg oppgaven. Fra midt på 1800-tallet ble systemet med postbønder avviklet. Posten ble isteden transportert med dampskip og jernbane.